Til å være et offentlig utvalg født i avsnitt 16.6.4, nesten bakerst i en stortingsmelding som handlet mest om NRK, har Mediemangfoldsutvalget fått en god del oppmerksomhet. Særlig kom oppmerksomheten fordi oppdragsgiver i Kulturdepartementet sendte et tilleggsmandat som førte til en egen delutredning om kommersiell allmennkringkasting på tv. Den kom i oktober i fjor. Siden da har mange gitt uttrykk for venting – både mediebransjen, politikere på Stortinget, og regjeringen. Nå er hovedutredningen presentert.

Sentralt i mandatet var vurderingen av hvordan statens økonomiske virkemiddelapparat bør innrettes, som det heter. Utvalget foreslår en rekke justeringer av eksisterende virkemidler, og en rekke nye. Av de som berører nyhetsmedier generelt er de viktigste:

• Utvidelse av momsfritaket til å gjelde også såkalte smale nyhetsmedier, og enkeltartikler
• Endring av produksjonstilskuddet, særlig for å styrke lokale medier
• Tidsbegrenset fritak for arbeidsgiveravgift for nyhetsbaserte norske medieselskap
• Forsøk med tilskudd til nyhetsmedier som er gratis for brukerne
• Egne ordninger for støtte til innovasjon og til samfunnsviktig journalistikk

I tillegg kommer justeringer av flere mindre ordninger, samt forslag som angår andre politikkområder – fra bibliotek og næring til forskning og utdanning.

Disse forslagene baserer seg på en analyse av en mediesituasjon preget av gjennomgripende digitalisering, forretningsmodeller under press, og informasjonsoverflod. Men bak der igjen ligger en vurdering av hva statens mål for mediemangfoldet bør være.

Hva er mediemangfold?

Det er mulig å argumentere for at mediemangfold er et gode i seg selv, men i norsk og europeisk mediepolitisk sammenheng er tanken at mangfoldet er en forutsetning for ytringsfrihet. Mediemangfold bidrar til å gjøre det mulig for oss å forme våre meninger basert på varierte informasjonskilder. Og det trenger vi for å ha et velfungerende demokrati. En slik forståelse ligger til grunn for arbeidet med Grunnlovens §100 om ytringsfrihet. Forståelsen rimer også godt med formuleringen av de faktiske mediepolitiske målene i dag. Mediemangfold er altså ikke egentlig et mål i seg selv, men et middel eller et steg på veien for å sikre reell ytringsfrihet.

Hvis en blar i tidligere offentlige utredninger om mediemangfold vil en se at de handler om to ting: eierskap og medieinnhold. NOU-en «Mangfold i media» fra 1995 har undertittel Om eierkonsentrasjon i massemedia, og ble levert av Eierskapsutvalget. Et ferskere eksempel er «Lett å komme til orde, vanskelig å bli hørt – en moderne mediestøtte», som inntil nå var den ferskeste gjennomgangen av pressestøtten i Norge. Der heter det at «mangfoldsbegrepet er tosidig og gjelder både mangfold i innhold (innholdsmangfold) og mangfold i eierskap (eiermangfold)» (NOU 2010: 14, kapittel 3.4).

Foto: Olav A. Øvrebøcb

Hvordan sikre at vi har mangfoldig medieinnhold — og at det når fram til brukerne?

Diskusjonene handler derfor om typer eiere og finansieringsformene mediene deres har, og om ulike faktorer som kan påvirke det disse mediene produserer og formidler. Tanken har vært at mangfold i begge disse to leddene er av det gode. Samtidig er det ikke gitt at det ene fører til det andre – altså at eiermangfold fører til innholdsmangfold. Likevel er det her debatten har befunnet seg. Satt på spissen ville en vært fornøyd med tingenes tilstand hvis det var mangfold på plass blant medieeierne, og i det som ble laget av nyhets- og aktualitetsstoff.

Borgerne, eller brukerne, har altså vært fraværende fra mediemangfoldsdiskusjoner. Vi som faktisk skal bruke informasjonsfriheten til å gjøre oss opp meninger, slik at vi kan delta i styringen av samfunnet, er ikke med. Om mangfoldet ble mottatt eller ikke, det har diskusjonene rett og slett ikke forholdt seg til.

Det er mange grunner til det. En åpenbar grunn er at det er vanskelig å se for seg en regulering i mottakerleddet som ikke griper langt inn i privatsfæren. I A Clockwork Orange, tvinges hovedkarakteren Alex til å se ekstreme voldsfilmer som et ledd i en eksperimentell behandling. Det er ikke slike bilder en ønsker at lesere av norske offentlige utredninger skal se for seg.

Borgerne inn i mediemangfoldsdiskusjonen

Men det er mulig å være opptatt av hvordan innholdsmangfoldet brukes, uten å underskrive på illegitim regulering. Det har Mediemangfoldsutvalget forsøkt på. I svaret på hva staten bør satse på som mål for mediemangfold, foreslås følgende formulering:

«Med sikte på å fremme en felles, åpen og opplyst offentlig samtale, bør staten legge til rette for at alle borgere kan bruke et mangfold av uavhengige nyhets- og aktualitetsmedier.»

En slik tilnærming til mediemangfold krever stadig regulering på innholdsnivå, men det avgjørende er om dette innholdet blir brukt.

Tanken om å gi oppmerksomhet til den faktiske effekten av mangfold på denne måten er ikke noe utvalget har tatt ut av løse luften. Medieforskere har siden omkring årtusenskiftet vært opptatt av det som på engelsk kalles exposure diversity, som et tredje ledd av mangfold – etter avsender- og innholdsmangfold.

Amerikanske Philip Napoli og nederlandske Natali Helberger er to av akademikerne som har arbeidet mest med dette. I det siste er tanken også plukket opp av medieregulatorer, for eksempel av britiske Ofcom, som legger bruksmålinger til grunn for sine vurderinger av mediemangfold. På et mer generelt plan har også den ferske svenske offentlige medieutredningen et uttalt borgerperspektiv.

Det finnes ingen etablert norsk oversettelse av exposure diversity, men utvalget foreslår bruksmangfold. Bruksmangfoldet skal altså fange opp skillet mellom mangfold i innholdet som formidles, og mangfold i innholdet som faktisk mottas. Utvalget argumenterer for at denne dimensjonen av mangfold er særlig viktig i en tid med informasjonsoverflod:

«Tradisjonelt har mediepolitiske virkemidler hatt som mål å korrigere for en begrensning i antall medieaktører i ethvert marked, eller i antall medieaktører som når enhver borger. Det klassiske eksempelet er at tv-tilbudet fysisk har vært begrenset av knapphet på kapasitet i distribusjonsleddet. I et digitalt mediesystem er derimot knapphet erstattet med overflod. Med ny teknologi og forenkling av transnasjonal kommunikasjon, er i dag både avsender- og innholdsmangfoldet for norske borgere i utgangspunktet enormt.» (NOU 2017: 17, s. 21)

Utfordringene er dermed tydeligere plassert i brukerleddet. Det handler om hindre for tilgang (enten det er økonomi eller funksjonsnedsettelser), å kunne nyttiggjøre seg overfloden, og sortere mellom innhold av høy og lav kvalitet. Det er også i bruksleddet en kan vurdere graden av fragmentering av offentligheten. På overordnet nivå kan en for eksempel undersøke distribusjon av brukere mellom ulike avsendere eller innholdskategorier, og på individnivå kan en studere bredden i mediebruk over tid.

Denne treleddede forståelsen av mediemangfold, og vektleggingen av brukerne, får konsekvenser for utvalgets arbeid. Kunnskap om faktisk bruk blir sentralt. Helt konkret ledet behovet for slik kunnskap til at utvalget bestilte en større undersøkelse for å få ny innsikt i variasjoner i nyhetskonsum, og i ulike gruppers kunnskap om nyheter. Undersøkelsen ble gjennomført av en gruppe tilknyttet Trøndelag forskning & utvikling, og resulterte i en fyldig rapport sommeren 2016. Forskerne beskriver ulike typer nyhetskonsum (noen er nyhetssøkere, andre er såkalte unnvikere – og noen har lokal, mens andre har mer internasjonal orientering), og de beskriver det de kaller ulike mediedietter, altså hvilke ulike medier folk bruker (noen er pluralister og storkonsumenter av mange mediekilder, noen er tv-orienterte, og noen kalles de marginale). Rapporten framhever unge, minoritetsgrupper og nyhetsunnvikere som grupper der mange «befinner seg i en ‘demokratisk faresone’ som følge av begrenset konsum av harde nyheter, lav kunnskap og dermed lite deltakelse i dialog relatert til slike nyheter.»

Konsekvenser av brukerperspektivet

Utvalget bygger på denne rapporten, men også flere andre bestilte forskningsoppdrag, samt oppdatert statistikk og annen forskning (se oversikt). Til sammen danner dette grunnlaget for drøftelsene. Og brukerperspektivet får også, sammen med en oppmerksomhet rettet mot tematiske og geografiske områder som dekkes dårlig, konsekvenser for de konkrete forslagene:

• NRK bidrar til mediemangfold gjennom redaksjonell tilstedeværelse i hele landet, og gjennom en unik genrebredde. Men utvalget understreker også verdien av at den offentlig finansierte allmennkringkasteren forlenger sine funksjoner også i utformingen av nye tjenester, for eksempel ved at institusjonens personaliserte tilbud og øvrige tjenester på nye plattformer bidrar til at mediebrukerne blir eksponert for et bredt innholdsmangfold
• Relevansen av å fortsatt ha en gammeldags kringkastet tv-kanal som ligner på TV2s hovedkanal ligger særlig i at en slik kanal fremdeles er en viktig kilde for en stor gruppe mennesker – en gruppe som ikke aktivt konsumerer nyheter for eksempel gjennom avisabonnement
• Forsøk med støtte til gratis nyhetsmedier – for eksempel nettaviser – baserer seg på at slike kanaler har betydelig dekning blant de som i lavere grad aktivt oppsøker nyheter
• Spesiell støtte til medier som retter seg mot minoriteter er på lignende vis motivert av behovet for å nå slike grupper med innhold som omhandler norske forhold

Både enkeltforslag og helheten kommer til å bli gjenstand for kritisk offentlig debatt framover. Deretter skal regjering og storting ta over. Hva som blir gjennomført politikk gjenstår selvsagt å se, men brukerne har i hvert fall kommet i fokus i denne diskusjonen.

Reuters Institute Digital News Report er en omfattende sammenlignende studie av nyhetsbruk basert på spørreundersøkelser i 37 land verden over. Med støtte fra Fritt Ord er også Norge inkludert.

Ved Universitetet i Bergen har vi analysert de norske tallene og gitt ut en egen rapport om digital nyhetsbruk i Norge. Rapporten dokumenterer hvordan vi benytter nyheter. I denne artikkelen ser vi spesielt på hva rapporten forteller om hvordan det står til med nordmenns tillit til nyheter.

Har vi tillit til nyhetene?

Generelt har nordmenn høy tillit til nyhetene. Kun 7 prosent sier seg svært uenig i påstanden om at man kan stole på nyhetene mesteparten av tiden. Nesten halvparten svarer derimot at de er svært eller delvis enig i at man kan stole på nyhetene. Disse tallene er så å si identiske med målingene fra 2017. Generelt finner vi altså ikke noen dramatisk endring i folks tillit til nyhetene.

Fortsatt generelt høy tillit til nyheter i Norge. Kilde: Bruksmønstre for digitale nyheter. Reuters Digital News Report, Norge 2018. Grafikk: Egon Låstad 2018

Det er også verdt å merke seg at vi ikke ser store forskjeller mellom folks tillit til nyheter generelt, og nyheter de selv bruker. I land hvor medielandskapet er kraftig politisert – som for eksempel i USA – er det typisk større forskjeller, noe som antyder at folk mistror nyhetsleverandører de selv ikke bruker.

Deler vi informantene inn i to aldersgrupper (under og over 35 år), ser vi i figuren under at den første gruppen er noe mer skeptiske til nyheter generelt. Når det gjelder tillit til nyheter som presenteres gjennom søkemotorer og sosiale medier, finner vi imidlertid ikke noen tydelige skiller: De yngre har ikke markert høyere tillit, selv om de altså bruker sosiale medier oftere og mer.

Nyanseforskjeller mellom de under og de over 35 år. Kilde: Bruksmønstre for digitale nyheter. Reuters Digital News Report, Norge 2018. Grafikk: Egon Låstad 2018.

Det er tilsynelatende tydeligere forskjeller dersom vi deler folk inn etter deres politiske preferanser, og sammenligner svar på om man kan stole på de fleste nyhetene mesteparten av tiden. Vi finner at folk på høyresiden oftere sier seg svært uenige (11 prosent) enn de som ligger i sentrum og til venstre. Til gjengjeld er det klart flest på venstresiden som uttrykker at de er delvis uenige i påstanden. I sum er det altså kun nyanser som skiller respondentenes tillit til nyheter generelt – selv når vi deler opp etter politisk preferanse.

Tilbydere vurderes ulikt på høyre- og venstresiden

Målinger av folks tillit til mediene kritiseres ofte for å slå alle typer medier sammen. Det er for eksempel åpenbart forskjell på Aftenposten og NRK sammenlignet med rene underholdningsmedier og mer eller mindre seriøse journalistiske nykommere på nett.

I årets undersøkelse spørres det konkret om tillit til en rekke nyhetsaktører og omtalte nettsteder. Når det gjelder hvilke av nyhetstilbyderne nordmenn mener er mest pålitelige, rangeres NRK høyest (82 prosent), foran Aftenposten, lokalaviser, TV 2-nyhetene og Dagens Næringsliv, som vurderes som pålitelige av omkring tre fjerdedeler av de spurte.

Hvis vi med utgangspunkt i en slik liste over tilbydere ser på sammenhengen med politisk preferanse, kommer tydelige skiller fram. Figuren under viser hvordan velgere til høyre og venstre vurderer påliteligheten til et knippe nyhetstilbydere.

Lokalavisen og Dagens Næringsliv vurderes temmelig likt av begge sider. For alle andre aktører er det til dels store forskjeller: Aviser som tradisjonelt har hatt en forbindelse til venstresiden, som Klassekampen og Dagsavisen, vurderes som markant mer pålitelige av folk med lignende politiske preferanser. Folk som plasserer seg til venstre vurderer også Dagbladet tilsvarende. Vi finner for eksempel at så mange som en tredjedel av de som holder seg på høyresiden politisk, mener at Dagbladet ikke er pålitelig.

Også for NRK er vurderingen skjev basert på politisk preferanse: Mens hele 93 prosent på venstresiden vurderer NRK som pålitelig, er tallet 70 prosent på høyresiden. For Aftenposten er det også samme skjevhet, der vurderingen som pålitelig ligger 10 prosentpoeng høyere blant folk på venstre- enn høyresiden.

Stor variasjon i tillit til flere enkeltmedier blant folk som plasserer seg på venstre- og høyresiden (klikk for større versjon). Kilde: Bruksmønstre for digitale nyheter. Reuters Digital News Report, Norge 2018. Grafikk: Egon Låstad 2018.

To omdiskuterte nettaktører – Document.no og Human Rights Service (HRS) – er også tatt med i denne oversikten. Dette er nettsteder som ikke nødvendigvis oppleves som journalistiske nyhetsmedier, men som er mye omtalt blant annet som kilder og arenaer for offentlig debatt. Disse nyter et langt lavere tillitsnivå sammenlignet med de etablerte mediene. De to nettstedene vurderes også svært ulikt av de med politisk preferanse til høyre og venstre, der to tredjedeler av de til venstre vurderer Document.no som upålitelig, noe som illustrerer hvor politisert oppfattelsen av disse nettstedene er – slik vi også fant bruken å henge sammen med politisk preferanse.

Vi har veletablerte redaksjonelle medier og relativt høy tillit i vår nyhetsbruk sammenlignet med andre land. Slike innsikter minner oss om at det likevel finnes nyanser i nyhetsbruk, også i Norge.

14. september 1984 kunne NRK Dagsrevyen melde at politiet hadde rykket ut og beslaglagt en tv-antenne på Gjøvik. Antennen var en såkalt parabol, eid av en lokal tv-forhandler som ønsket å demonstrere den nye muligheten for å ta imot amerikanske og sovjetiske fjernsynsprogrammer sendt via satellitter.

Bakgrunnen for beslaget var at Televerkets avdeling på Hamar hadde rapportert om at slikt utstyr var i bruk uten at konsesjon var gitt, og at forhandleren dermed hadde overtrådt telegrafloven, som hadde stått urørt siden 1930. Den inneholdt forbud mot å eie eller være i besittelse av «avsendere og mottakere av meddelelser, toner, tegn, billeder og lignende ad elektronisk vei», så lenge utstyret ikke var tillatt gjennom kringkastingsloven.

Derfor var de 123 utenlandske tv-kanalene som innen utgangen av 1984 var gjort tilgjengelig via den nye parabolteknologien, ulovlige å motta, med hjemmel i en 85 år gammel bestemmelse. 

Ny infrastruktur for offentligheten 

Da Stortinget bare noen måneder etter aksjonen på Gjøvik åpnet for salg og bruk av parabolantenner for mottak av utenlandske fjernsynsprogrammer, ble avgjørelsen karakterisert som «eit av dei viktigaste mediepolitiske vedtaka den seinare tid» (Haakon Blankenborg, Ap, Stortinget, 1984). 

Selv politikerne som stemte for lovendringen, var overrasket: «Hvis noen hadde fortalt meg for bare kort tid siden at en enstemmig samferdselskomite ville gå inn for den nå foreslåtte tillatelsen for privatpersoner til fritt å kjøpe parabolantenner, ville jeg trodd vedkommende hadde sett for mange science fiction-filmer på Sky Channel», uttalte Anders C. Sjaastad fra Stortingets talerstol. 

Dette var langt fra en overdrivelse. Den teknologiske infrastrukturen som tegnet opp de geografiske og kulturelle grensene for vår offentlighet, ble i løpet av svært kort tid endret for godt. 

Kringkastingsmonopolet hadde vart i nesten femti år. I disse tiårene hadde først NRKs eneste radiokanal, og så NRKs eneste tv-kanal, vært sentrale, samlende deler av offentlighetens infrastruktur. Alle som lyttet til radio eller så tv, opplevde det samme. Hvis noen på jobben diskuterte en tv-debatt fra dagen før, kunne det bare dreie seg om én debatt. Refererte en klassekamerat til en spenningsserie, ja, så var det ikke tvil om hvilken serie det var. Den felles referanserammen kringkastingen hadde skapt – både politisk og kulturelt – kom til å miste noe av sin kraft utover på 1980-tallet.

Liberaliseringens tvetydighet 

Kringkasting i Norge var ikke-kommersiell, nasjonal, og underlagt politiske krav til programprofil og -innhold. Monopolet gikk i oppløsning som følge av helt motstridende krefter. 

Nedenfra kom lokale initiativer, gjerne knyttet til utdanningsinstitusjoner, til nynorskbevegelsen og til menigheter. Disse ønsket å bruke kringkastingsmediene i det lokales tjeneste. Utenfra kom internasjonale initiativer, som beskrevet av Aps representant Haakon Blankenborg: 

«Opninga for dei såkalla parabolantennene for individuelt mottak av utanlandske fjernsynsprogram frå satellitt vil endre fjernsynstilbodet for mange nordmenn. Eg skal ikkje gi meg inn på ei vurdering av kvaliteten på det ein da kan ta imot etter det nye regelverket. Eg skal i denne samanhengen berre nøye meg med å slå fast at det er sterkt «blanda drops» som vil falle ned midt iblandt oss. Men på same tid er det også ei demokratisering vi no er vitne til, ei demokratisering i den forstand som komiteen er inne på, nemleg at større delar av landet no kan nyte godt av dei tilboda frå utlandet som finst, på godt og vondt.» (Stortinget, 1984)

Ap-representanten satte her ord på liberaliseringens tvetydighet: en skepsis til frislippet, en frykt for hva som nå kunne ramme publikum og hva det kunne føre til, men samtidig et uttalt håp om demokratisering, om spredning til alle. 

Håpet om demokratisering var i debatten ikke minst knyttet til framveksten av nye stemmer i distriktene, som kontrast til NRKs sentraliserte opplysning. 

Da Stortinget debatterte parabolantenner, var allerede monopolet formelt oppløst. Etter valget i 1981 inntok Kåre Willoch Statsministerens kontor. Før året var omme, var lovnadene fra valgkampen og ideene fra mange års utredning og utprøving realisert: Kulturminister Lars Roar Langslet åpnet for både nærradio og tillatelse til å videresende utenlandsk tv i kabelnett. 

For høyreregjeringen var motivasjonen klar: «større allsidighet og variasjonsbredde i kringkastingstilbudet, skjerpet kvalitetsbevissthet, videre ytringsfrihet, og større valgmulighet for den enkelte», som Langslet formulerte det under pressekonferansen før jul det året (sitert i Dahl og Bastiansen, 2000: 337). 

Underholdnings- og vaktbikkjefjernsyn 

Liberaliseringen skulle føre til mangfold. Variasjonsbredde ble det. Utover på 1990-tallet ble publikum brakt inn i tv-ruten på nye måter, særlig gjennom ulike nye underholdningsprogrammer.

En milepæl var da TVNorge, som hadde startet så smått på slutten av 1980-tallet, lanserte «Reisesjekken» i 1990, med Hallvard Flatland som programleder. Her skulle vanlige mennesker finne seg en kjæreste foran kamera – et forvarsel om den typen «intim-tv» som skulle komme de neste tiårene. 

Samtidig utviklet også journalistikken seg. Den skulle være undersøkende. I 1991 ble Stiftelsen for en Kritisk og Undersøkende Presse (SKUP) dannet, og på tv fikk en slik journalistikk – eller det Henrik G. Bastiansen kaller «vaktbikkjefjernsynet» – etter hvert utfolde seg i egne programflater som «Dokument 2» på TV 2 og «Brennpunkt» hos NRK (Bastiansen, 2011). 

På 1990-tallet produserte disse redaksjonene en rekke avslørende dokumentarer, som også skapte kontroverser og dermed bidro til å utvide rommet for offentlig debatt. 

NRK i endring

Slutten på NRKs monopol betydde likevel ikke slutten på en sterk kringkastingspolitikk, og heller ikke slutten på ideen om en nasjonal, samlende offentlighet, konstituert av kringkastingsmediene. 

Utover på 1980-tallet, parallelt med framveksten av lokale initiativer, spredning av kabel- og satellitt-tv, nye programformer og reklame, endret også NRK seg. I 1984 kom P2, landets andre riksdekkende radiokanal. NRK bygde også ut i distriktene. 

Kontrasten var likevel stor til nærradioen. I 1983, etter ett år med nyordningen, var nærradio tema for en diskusjon på NRK.  Det ble vist en reportasje fra Stavanger, en by med to nærradiostasjoner – Radio Siddis og Radio Vest – som til sammen sendte 70–80 timer i uka, mer enn ti ganger det NRK kunne tilby lokalt. Kulturminister Langslet var meget fornøyd, og NRK-sjef Bjartmar Gjerde fryktet ikke konkurransen. 

Lytterstatistikk fra denne perioden i norsk kringkastingshistorie er mangelfull, men ifølge en undersøkelse Stavanger Aftenblad gjennomførte i 1983, var Stavanger en foregangsby når det gjaldt bruk av lokalradio: Hele 20 prosent var daglige lyttere av Radio Siddis, mens den kristne Radio Vest kunne skilte med 9 prosent daglige lyttere. 

Dette var oppsiktsvekkende tall sammenlignet med andre byer, der enkeltstasjoner ikke kom over 5 prosent oppslutning (Hågensen og Tollersrud, 1983:70ff). 

I reportasjen lovpriste en representant for publikum de nye kanalene, både for lett underholdning og aktuelt stoff. Den etablerte mediebransjen framsto imidlertid mer skeptisk: Redaktør Engwall Pahr Iversen i Rogaland Avis kalte i NRK-reportasjen nærradioen en «lekestue for amatører». Forklaringen på populariteten, mente Iversen, måtte ligge i at musikken «durer laus hele veien».

Demokratisering av eteren 

Det er ikke tvil om at nærradioen bidro til større mangfold i programformer og til en demokratisering av mediet både ved at flere nye stemmer slapp til, og at lokale saker nå kunne dekkes i detalj i mye større utstrekning. 

Da kringkastingsmediene fra 1920-tallet gradvis spredte sine signaler utover landet og gjorde det mulig for nasjonens periferi å knytte seg til maktens sentrum, oppsto en ny mulighet for borgerne til å oppleve og delta i den medierte offentligheten. 

Med lokal kringkasting ble også borgernes forbindelse til lokale maktsentra bedre, og selv om radioens form forutsatte at noen få kom til orde og mange lyttet, bidro likevel utviklingen til at langt flere fikk slippe til over eteren. 

Departementet var opptatt av å åpne opp kringkastingen, konkret håpet man at lokalradio skulle bidra til «økt trivsel» i nærmiljøet, og til at frivillige organisasjoner uten mulighet til å gi ut eget foreningsblad, kunne bruke radioen til formidling (Syvertsen, 1987). 

Da medieforsker Trine Syvertsen gjorde opp status for den kortsiktige effekten av monopolbruddet på midten av 1980-tallet, var inntrykket imidlertid noe blandet: Nye grupper hadde sluppet til blant konsesjonærene, men kommersielle aktører, etablerte avishus og politiske partier var også tungt til stede. 

Og selv om minoriteter – både nasjonale minoriteter, funksjonshemmede og «organiserte homofile» – fikk tak i lokalradiokonsesjoner, betydde ikke det at slike grupper, spredt over store deler av landet, nødvendigvis fikk en radikalt annerledes representasjon. 

Populærmusikk og amatører

Det som finnes av programanalyser fra den tidligste perioden, nyanserer også bildet av den nye typen kringkasting: Blant åtte kanaler som sendte i Oslo i 1983, var musikkandelen ikke særlig høyere enn det NRK kunne skilte med (43,3 prosent mot 40 prosent i NRK P1), men sjangrene som dominerte, var helt annerledes: 55 prosent kunne kategoriseres som pop, rock og disco. 

De to sistnevnte sjangrene figurerte ikke engang på NRKs liste ved inngangen til 1980-tallet, og pop utgjorde samlet 2,2 prosent av musikken på NRKs radiokanaler. Samtidig bidro lokalradioen til at mer norsk musikk kom på lufta (41 prosent norskandel mot NRKs 16,1 prosent i 1979). 

Nyheter var det imidlertid lite av på lokalradioen i Oslo i denne tidlige fasen: Kun 4 prosent av programinnholdet, mot i underkant av 20 prosent hos NRK i 1979. 

Stoffmiksen gjorde at det lokale kulturlivet ble vinnerne – de som i første rekke fikk en ny adgang til kringkastingsoffentligheten i denne perioden, var «rockebandet som har fått presset sin første plate, amatørrevyene på skoler og universiteter, de frie teatergruppene som utfordrer allmennheten med utradisjonelle oppsettinger: slike går gjerne presentasjonsrunder via fem–seks nærradiostudioer» (Hågensen og Tollersrud, 1983: 58). 

Avisredaktør Iversen hadde altså et poeng da han trakk fram populærmusikk og amatører som kjennetegn på de nye kanalene. Men å kunne høre det lokale rockebandet på radio hele uka bidro til å styrke offentligheten for kulturelle uttrykk som tidligere hadde måttet klare seg med platesalg og konserter. Lokalradioen var en «lekestue for amatører», men også en læringsarena. Mange av amatørene gikk videre og tok etter hvert mer sentrale plasser i offentligheten. 

Forsøker vi å forstå de nye kringkastingskanalene – både lokalradio og internasjonal tv – kun i lys av nyhetsformidling og som kanaler for politisk debatt, støter vi altså på et problem. Monopolbruddet representerte like mye et inntog av underholdning i kringkastingen, som et frislipp av impulser og uttrykk som tidligere ikke hadde kommet fram. 

Litteratur:

Dahl, Hans Fredrik og H.G. Bastiansen (2000): Hvor fritt et land? Sensur og meningstvang i Norge i det 20. århundre. Oslo: Cappelen. 

Enli, Gunn, Hallvard Moe, Vilde S. Sundset og Trine Syvertsen (2010): TV – en innføring, Oslo: Universitetsforlaget.

Gripsrud, Jostein (1995): The Dynasty Years: Hollywood Television and Critical Media Studies. London: Routledge. 

Hågensen, Finn Ove og Tore Tollersrud (1983): Da monopolet sprakk: Nærradio I Norge, Oslo: Universitetsforlaget. 

Langslet, Lars Roar (2009): «Da NRK-monopolet sprakk», i Henrik G. Bastiansen mfl. (red.). Det elegante uromomentet. Oslo: Pax forlag.